Det finnes mer elektronisk musikk enn den fra Jean Michel Jarre. Ikke alt er like bra, selvsagt; her er din guide i jungelen av ny, gammel, god og dårlig elektronisk musikk fra “den andre siden”.
CAPA: Freezing 
Moon (2012)
CAPA er et norsk prosjekt bestående av Vidar Nord, som tidligere har utgitt musikk under andre navn. Freezing Moon er hans debut som CAPA, som står for Changing Analog Programmed Audio. Albumet består av 12 låter med en spilletid på ca 43 minutter, og er et slags konseptalbum med elektronisk pop i grenselandet mellom Enigma, Goldfrapp og Enya, og kanskje litt Schiller (og dessuten svært inspirert av Jarre, er jeg blitt informert om). Det betyr blant annet en masse vokale innslag, men kuttet opp, forvrengt og prosessert med ulike effekter som skaper mer lyd enn bare ren sang. Strukturelt heller de fleste låtene i retning av rytmiske lydlandskap, med mindre fokus på klare melodier. Noen vil kanskje kalle det ambient synthpop.
Produksjonen er ren, moderne og veldig elektronisk – kanskje litt for pyntelig på enkelte låter, og jeg savner litt flere vågale lydbilder, som f.eks. You can’t take shelter byr på. I så måte er albumet litt ujevnt, for andre halvdel er mer spenstig enn første halvdel, selv om nivået jevnt over er både høyt og vakkert. Et behagelig album med sval og velprodusert “voksen” elektronika, uten å ramle i avslappningsgrøfta. Den musikalske utføringen er passe kreativt uten å gå helt bananas. Pluss for at albumet, som visstnok er preget av en masse analoge synther, ikke låter utpreget gammeldags analogt.
For deg som vil ha elektronisk musikk i skjæringspunktet mellom downtempo elektronika og ambient pop, uten å føle at tydelig vokal/sang er et must, er Freezing Moon et utmerket valg.
Høydepunkter: OWLM, Hurt by space, You can’t take shelter.
Vurdering: 7.5 av 10.
Info: Nordic Records
Kjøp: play.com
————
Bjørn Lynne: The Void
(1997)
Problemet med Bjørn Lynne er at han har gode musikalske ideer og ofte glimrende melodier å by på, men det skorter på produksjonen. Lyden på The Void er generelt amatørmessig, eller for å være mer nøyaktig: Boksaktig, danskebåtaktig, leketøys-keyboard-aktig. Og det er synd, for The Void kunne blitt både mektig og fengende om lydene hadde vært bedre. Om bokslyden er laget med vilje eller om Lynne ikke gidder bedre, vet jeg ikke, men heldigvis glimrer det til innimellom, for eksempel på On the edge som sterkt minner om Tangerine Dream anno 1981 eller 1983. Nevnes må også den glimrende Dar Shan som både er godt mikset og produsert, og som med maskinaktige sequencere og et fengende tama burde treffe Jarre-fans midt mellom øynene!
The Void er en blandet opplevelse; den irriterende plastlyden overskygger mye potensielt bra musikk, så tar du sjansen på denne skiva så prøv å fokusere på ideene og melodiene.
Kjøp: LynneMusic
————
Dystopia: The second dawn 
(1998)
Fra Finland kommer The second dawn, som plateselskapet selv hevder er det beste de har utgitt. Det er kanskje mulig. Albumet er helstøpt, preges av godt håndtverk og sans for både detaljer og minimalisme. Stilen er for det meste dystert ambient, og du blir fra tid til annen satt på en tålmodighetsprøve rent musikalsk når lange, seige klangflater med få lyder siger utover uten å ta slutt.
Litt bakgrunnsinfo: Dystopia forsøker å sette fingeren på moderne vitenskap og dets bi-effekter, og da særlig den voksende trusselen om atomulykker. Dette kommer til uttrykk i mørke musikalske stemninger som faktisk kan virke truende, men mer konkret i mange lydklipp fra radio og TV. Akuratt dette med lydklipp over musikk er ikke akuratt nyskapende i dag, men stilmessig passer det godt inn. Jeg nevnte at albumet for det meste er ambient; men variasjonen er der også. Core melt, for eksempel, er rett og slett så mektig og stor og symfonisk at den alene er verdt prisen for skiva. Rene Vangelis-på-høyoktan, er det! Et annet høydepunkt er den høyst dramatiske og urovekkende Technocrazy, som kunne gått rett inn som soundtrack til en forstyrrende skrekkfilm. Her får jeg assosiasjoner til ”dagen etter”, altså ruiner og forkullede menneskelik etter en uheldisk russisk lek med atom-kofferten. Boris, skjerp deg!! The second dawn er et ambient mesterverk, på linje med Biospheres Substrata og KLFs Chill out. (Steinar)
Kjøp: Planet Origo
————————————————————————————-
Anmeldelser av plater utgitt mellom 1993 og 1998 (samt nyere anmeldelser) er hentet fra bladet IMAGES og er skrevet av Glenn Folkvord om ikke annet er angitt.
