Dette er Electronica

En forhåndsanalyse, oppsummering og presentasjon av Electronica 1, Jean Michel Jarres første nye album på 8 år. Hva er egentlig greia? Hvorfor har det tatt så lang tid? Og hva slags musikk kan vi vente oss?

album art electronica 1 time machine medium2De fleste som kommer til lese dette har hørt om Jean Michel Jarres «nye album» ganske lenge. I flere år, faktisk. Jarre er en type artist som hele tiden har prosjekter gående. Noen blir gjennomført, mens andre lander i skrivebordsskuffen. Først i mars i år begynte det å sipre ut ordentlig informasjon om det bebudede albumet. Fansen har ventet lenge; det forrige studioalbumet Teo & Tea kom i 2007. 8 år uten nytt materiale er rekord for Jarre. Etter Metamorphoses gikk det 7 år, men den gangen fikk vi flere sideprosjekter som «ventepølser». Jarre har selvsagt ikke ligget på latsiden de siste årene; turnéer, kongelig konsert i Monaco, lansering av hifi-produkter, verv som president for CISAC. I tillegg har Jarre altså hintet om at han jobber med nytt materiale. Når vi nå ser konturene av «det nye albumet» som fikk tittelen Electronica volume 1: The Time Machine, kan vi skjønne hvorfor det har tatt så lang tid.

Undertegnede har vært Jarre-fan siden 1989. Den spesifikke datoen husker jeg ennå; 30. juni. NRK sendte Destination Docklands, klippet sammen med et intervju. Albumene jeg umiddelbart løp ut for å kjøpe var Oxygene, Equinoxe, Revolutions og The Concerts in China. Jeg husker de var veldig varierte, veldig ulike, men alle falt i smak. Etter noen uker var samlingen komplett. Zoolook var det siste albumet jeg kjøpte. Det var det rareste av dem alle for en 14-åring som for det meste hørte på Fredagsdiskoteket med Leif Erik Forberg (jeg fikk mine tre trippelønsker og har fortsatt One 2 Many-LPen jeg fikk som premie) og Radio Radio med Steinar Fjeld. Det gikk mye i S-Express og Rick Astley, før Jarre reddet meg og ga meg ordentlig musikksmak (en liten trøst er det kanskje at alt jeg hørte på før Jarre også var synthbasert, inkludert Stock/Aitken/Waterman-produkter). Med alle album på plass, i kronologisk rekkefølge, gikk det opp for meg at Jarre var systematisk når han ikke lagde én type musikk. Fra tidligere var jeg vant til at hvis man likte en av platene til en artist, kunne man trygt kjøpe de andre platene også. Sånn var det ikke med Jarre. Hans stil, eller mangel på stil, forandret seg hele tiden. Eller, på en måte ikke. Det var en rød tråd der. Melodier, landskaper, strukturer. Ja, du vet hva jeg prater om. Så kom Waiting for Cousteau året etter. Jeg mistenkte at det skulle bli bra musikk denne gangen også, men var usikker på om det skulle bli noe i stil med Oxygene, eller noe mer house/techno-aktig, som var inne på den tiden. Jeg tok feil; albumet ble jo, som du vet, umulig å klassifisere sjangermessig på grunn av den spretne sommerlåta Calypso og det fuktige undervannsbildet Waiting for Cousteau. Det tok meg et par dager å komme meg fra overraskelsen. Men sånne overraskelser er jo som oftest bare positive.

11013565_10205883715426769_5151046052334133537_oJeg hadde nå vært fan i ca et år, og bestemte meg for at en av grunnene til at jeg likte Jarres musikk, var variasjonen. Overraskelsene, spennvidden, de snåle innfallene og modige kombinasjoner. «Tyrkisk blokkfløyte og techno er tøft sammen» har ingen plateselskapsjef noensinne sagt. Symfoniorkester og ambolt. Synth og ståltønner. Lyden av alle verdens språk når du sitter med en av verdens største synthsamlinger. «Jeg har alle synther som finnes men det er ikke nok, så hvordan er klangen av hallo på swahili?» liksom. Jeg etablerte et slagord for meg selv for å takle kommende overraskelser; fra Jarre kan du bare forvente du uventede.

Etter Waiting for Cousteau ble Chronologie en vellykket kombinasjon av gammelt og nytt, mens Oxygene 7-13 var retro så det holdt, på et tidspunkt da alle trodde Jarre hadde ramlet i dansegryta for godt. Og da vi trodde han hadde kravlet seg opp igjen ved å gå tilbake til de analoge klangene, kom det vanvittige teknokonseptet Electronic Night, etterfulgt av Metamorphoses, som hadde både oppdelte låter uten sammenheng og individuelle titler, og ikke minst; en helt ny stil. Igjen. Metamorphoses var bekreftelsen på at når du tror Jarre har testet ut det symfoniske på Rendez-Vous og det industrielle på Revolutions og det økologiske på Waiting for Cousteau og deretter endelig gått tilbake til bølgende science fiction-pop, hvor han etter manges mening burde oppholde seg permanent, så er han likevel ikke ferdig med å leke. Jarre står aldri stille. Oxygene og Equinoxe, med sine nokså like konsepter, må ha vært «feiltagelser».

jmj-and-mobyAltså; i alle de årene jeg har vært fan har jeg lært meg å kun forvente det uventede. Album med jazz, klubbmusikk og et tidshopp tilbake til fremtiden fulgte. Utskjelte Teo & Tea og selveste Oxygene samme året – kontrastene kunne ikke bli større i 2007. Men så ble det stille, hvertfall når det gjelder ny musikk.

Hver gang Jarre annonserer et nytt album, setter en viss andel av fanskaren sin lit til at Jarre nok en gang går tilbake til sine varme lydtepper og melodier fra stjernetåkene. Det virker som om en fast prosentandel av fansen ønsker seg tilbake til 70-tallet. De kommer nok til å bli skuffet i år, for Electronica er et av Jarres mest hårreisende påfunn. Hvis Jarre tidligere har kastet gamle synther på skraphaugen og hentet inn jazzbassister og hardrockere for å komme fram til nye lydbilder, er Electronica ikke bare en ny stil, men et helt nytt konsept. På Electronica har Jarre komponert 16 låter (forøvrig rekord for et studioalbum fra JMJ) som er arrangert og produsert (altså innspilt) av 15 forskjellige artister i tett samarbeid med Jarre. Litt sånn «her er grunnmuren, lag en låt av det, og send tilbake til meg for finjustering». Her er det ikke snakk om det tradisjonelle opplegget med gjestemusikere som utfører Jarres visjon, eller vokalister som bidrar med ting en synth ikke kan. Jarre har tatt samarbeidet helt ut, og latt 15 musikere/komponister/artister sette sine spesielle særpreg på hver låt. Jarre har aldri gjort noe liknende før når det gjelder nykomponerte låter for et studioalbum, ettersom han alltid har komponert og produsert alt selv. På Electronica finnes det melodier og rytmer som de andre artistene har skapt, mer eller mindre uavhengig av Jarre.

little boots med jmj 5 juni frokostmøteTil tross for at fornyelsen ligger mye på konseptplanet, er det ikke fritt for at vi har mye spennende musikk i vente. Noe av det første man vil legge merke til, og som vi allerede har hørt i alle forhåndsbitene vi er blitt servert, er at Jarre hinter til sin egen platehistorie ved å resirkulere lyder ved flere anledninger. Blant annet har vi kunnet høre en av hans signaturlyder, «laserskudd» fra en VCS3. Laserharpelyden fra Elka Synthex medvirker på to ulike låter. De fleste synthene Jarre bruker er klassikere fra hans eget arsenal, så begravd i de ulike låtene vil det ligge både signaturlyder og typiske Jarre-løsninger. Det som imidlertid OGSÅ er typisk Jarre, er å forandre sin stil og finne på nye lydbilder og låtstrukturer. Det faktum at Electronica ikke sitter fast i gamle vaner men tråkker opp nye løyper er utvilsomt et kvalitetstegn. Jarre uttalte nylig at han ikke er nostalgiker, noe som kan forklare at han forlatt sin «gamle stil», som egentlig aldri var én stil, men mange. Så lenge Jarre fortsetter å utvikle sin musikk i steden for å sitte fast i gamle oppskrifter, vil ingen risikere å kjede seg. Ikke noe er så gjenomsnittelig som artister som tror at mer av det samme er nøkkelen til god musikk.

Elektronikasjangeren har sannsynligvis aldri hatt så mange stjerner samlet på ett albumbrett som på Electronica. Riktignok er ikke Gesaffelstein og M83 norgesvenner med opptredener på Skavlan eller VG-lista, men i litt mer informerte kretser er også disse anerkjente og godt etablerte. Vi vanlige musikkfans kan likevel la oss imponere av øvrige deltagere; Tangerine Dream er spacerocklegender, Vince Clarke er kanskje den største synthpopstjernen som finnes, og Moby har siden 90-tallet vært en svært respektert komponist, produsent, artist og remixer, med oppdrag for bl.a. Michael Jackson, David Bowie, Daft Punk, Pet Shop Boys, Britney Spears, Guns N’ Roses, Metallica og andre, i tillegg til egne millionselgende album. Og lista stopper ikke der; french touch-idolene Air er med, og dessuten skrekkregissøren John Carpenter, som også er kjent for sine elektroniske soundtracks til klassikere som Escape from New York, Halloween og The Thing. For tredje gang jobber Jarre med Laurie Anderson, som bidrar med vokal på en låt om å kjærtegne sin mobiltelefon. Teaterrock och progressiv stadionmusikk er representert ved The Who-gitaristen Pete Townshend, som var en av de første til å bruke sequencere i rockesammenheng, mens moderne klassisk musikk tolkes inn i et elektronisk konsept av kinesiske Lang Lang som sammen med Jarre tar oss på en reise, bokstavelig talt, der det akustiske strever i takt med det syntetiske i The train and the river. To transportmetoder som representerer motsetninger; det ene naturlig og organisk, det andre maskinelt og mekanisk – og likevel har de begge det til felles at de tvinges til å følge samme spor, hver dag, hele tiden. Robert del Naja fra Bristolbandet Massive Attack står for 90-tallets triphopalibi, musikk som Jarre også har sneiet innom på bl.a. Metamorphoses. At det ble nettopp Massive Attack er ikke så rart, med tanke på at Bristol regnes som triphopens store fødeby. Utover disse er også yngre talenter som den britiske electropopperen Little Boots (Victoria Hesketh) og støyelektronikerne Fuck Buttons med. Nevnes må selvsagt også Armin van Buuren, som er en av de absolutt største DJer i verden. DJ Mag har kåret ham til den beste DJen hele fem ganger, og han har 18 ganger så mange følgere på Facebook som Jarre – det sier litt om hvor høyt opp Jarre har kunnet sikte. Armin har lenge uttalt at han er en stor Jarre-fan, og i Stardust kan vi tydelig høre hvordan Jarres brede pensler kombineres med stjerne-DJens danserus.

jmj-and-armin-van-buurenUtvalget av artister Jarre nå har samarbeidet med kan virke noe tilfeldig, men faktum er at de er utvalgt etter forholdsvis konkrete kriterier. Ikke bare har Jarre hatt et godt musikalsk øye (eller øre) til de utvalgte artistene og følt seg inspirert av dem, men de har også særpregede, distinkte uttrykk som man øyeblikkelig vil kunne kjenne igjen. Hvem har ikke tenkt «det der låter som Tangerine Dream» eller «Laurie Anderson har en ganske spesiell stemme». Samarbeidsartistene har også ganske ulike karrierer og tilstedeværelse på arenaer, på konsertscener, i klubbkretser, på plate eller i filmer. Electronica er derfor ikke en tilfeldig samling av artister Jarre synes det er gøy å lage musikk sammen med; hver artist representerer en del av utviklingen av elektronisk musikk de siste 40 årene, enten det gjelder lydbilde, sjanger eller måter å fremføre musikk på. Et eksempel er electro/disco/house-produsenten Boys Noize (Alexander Ridha) fra Tyskland, det ene av den elektroniske musikkens to hjemland (det andre er Frankrike), i følge Jarre. Han har, foruten å ha laget egen musikk, remixet for David Lynch, Depeche Mode, Snoop Dogg, Daft Punk, Röyksopp og The Chemical Brothers, og har ellers produsert for artister som Kelis, The Black Eyed Peas, Scissor Sisters og Skrillex. Tre år på rad ble han kåret til Electronic Artist of the Year på Beatport, verdens ledende musikkbutikk for elektronika. Han er et eksempel på en generasjon av «produsentartister» som blander ulike typer oppdrag med egen musikk, rett og slett for å opprettholde en karriere i en tid da så godt som ingen nye artister etablerer seg i den sjangeren Jarre og Tangerine Dream tilhører. Jarre og Boys Noize åpner Electronica med The Time Machine, neppe en tilfeldighet med tanke på albumets musikalske tidsreisekonsept.

okt 2015

Når det gjelder det musikalske innholdet på albumet, har Jarre vært uvanlig generøs med smakebiter på forhånd, i form av ikke mindre enn seks singler, to musikkvideoer, bakomfilmer og hele låter lagt ut på Youtube. Tar man alt dette i betraktning kan man få en nogenlunde godt bilde av hvordan albumet blir, og for den som håper på en ny Equinoxe eller Zoolook; glem det. Det er riktignok Jarre som har snekret rammene, men han har bygget dem slik at de passer hver enkelt artist som skal produsere dem, og da har det antagelig vært «sammenhengende lydlandskap» som røk ut av vinduet først (med forbehold om at den varslede Continous Mix faktisk lykkes med å binde sporene sammen likevel). Låtene vi har hørt til nå varierer fra lettbeint tyggegummipop (If! med Little Boots) til svart indieelektronika (Conquistador med Gesaffelstein), og selv om disse låtene ikke nødvendigvis kan sies å være hverken grensesprengende i en større sammenheng eller klassisk Jarre sammenliknet med hans tidligere album, ligger saom sagt en del av det spennende på et helt annet plan. I dag er det nermest umulig å være musikalsk nyskapende og samtidig holde seg innen fornuftens grenser. Electronica er like mye konsept som musikk, slik de fleste Jarre-album er. Albumet er innspilt og produsert av en rekke forskjellige artister, under ledelse av en mesterhjerne, noe som nermest kan sammenliknes med å føde et barn og sette bort oppdragelsen til andre, uten helt å vite hvordan barna vil bli som voksne. Det er dette som er nyskapende med Electronica, siden idéen er å forlate den vanlige featuring-metoden å jobbe på, hvor artister sender filer til hverandre, legger på et instrument eller vokal som er nermest forhåndsbestemt hvordan det skal låte, eller enda værre; man bare sampler en annen artist og kaller det samarbeid. Electronica er samarbeid på et nytt nivå, ikke bare fordi det er et helt album hvor ALLE låtene er samarbeidet om, men også fordi det er et hybridalbum som blander hovedartistens egne innspillinger med eksterne tolkninger, bidragsyteres akkorder og soli, svært ulike stiler og teknikker, og dessuten en type risiko som aldri oppstår når man som soloartist gjør alt selv. Electronica er organisert kaos, skapt slik med vilje. Albumet har nesten forlatt definisjonen av hva et studioalbum er og parret seg med det remix-produsenter gjør når de får i oppdrag å omprodusere oppdragsgiverens musikk. Dermed kan Electronica kalles spennende og nyskapende selv før det utgis, uavhengig av hvordan musikken bedømmes i ettertid.

jmj-and-vince-clarkeAlle har vel en eller annen gang drømt om at Jarre skulle samarbeid med f.eks. Tangerine Dream på én av åtte låter på et studioalbum. Litt som da Hank Marvin eller Natacha Atlas var featuring-artister i henholdsvis 1988 og 2000. Med Electronica kan vi trygt si at når Jarre først velger å samarbeide, så gjør han det så grundig at ingen egentlig kan be om mer. Hadde noen i rockebransjen forsøkt seg på noe av det samme, ville vi sett Paul McCartney komponere musikk som Bruce Springsteen spilte inn og sang på, og så ville Macca tatt den med på sitt nye album. Andre gjesteartister ville vært David Bowie, U2, Rolling Stones, Metallica, Brian May, Elton John, Bjørn & Benny, Gene Simmons, Rod Stewart, Bon Jovi og Bob Dylan – og alle ville kalt dette Århundrets Rockealbum. Faktum er at Peter Gabriel prøvde seg på noe liknende i 2010 da han ga ut Scratch my back, et album med coverversjoner fra rockestorheter som David Bowie, Neil Young og Paul Simon. Meningen var at en del to, I’ll Scratch Yours, skulle komme ut samtidig, med samme storheters coverversjoner av Gabriels musikk. Det prosjektet ble en fiasko; flere av artistene enten trakk seg, eller nektet å svare på henvendelser, bl.a. Radiohead, David Bowie, Neil Young, Ray Davies. Oppfølgeralbumet ble også utsatt i tre år.

Et annen prosjekt som Electronica muligens kan sammenliknes med er Frank Sinatras album Duets (1993), hvor smørsangeren inviterte bl.a. Bono, Barbara Streisand og Julio Iglesias til å spille inn duetter. Gjesteartistene gjorde imidlertid sine innsatser i etterkant, med Sinatras opptak «på øret», uten å noensinne møte Sinatra i studio. Jarre har nå gått den helt motsatte veien, og fysisk tatt plass ansikt til ansikt med kollegaene sine. Det å samle synthbransjens største stjerner og mest lovende talenter på ett og samme album, i en felles kraftanstrengelse med bare nytt materiale og totalt fravær av enkle instrumentpålegg er et påfunn få ville våge å sette ut i livet. Ikke bare må man ha en viss status og posisjon for å kunne få med seg andre toppnavn på laget, men det handler også om mye mer; å gi fra seg kontroll, koordinere et dusin ulike viljer, jobbe på nye måter, risiko for dårlige bidrag, travle tidsplaner og tilgjengelighet, og kanskje store egoer. Få artister i elektronikabransjen har dessuten ressurser og økonomi til å jobbe med ett og samme prosjekt i 4-5 år.

Nå har Jarre gjort dette slik det skal gjøres. Følger vi rockelogikken er Electronica Århundres Synthalbum.

jmj-and-TDElectronica volume 1 inneholder 15 toppnavn som bare det ville vært et fantastisk stykke arbeid. Når vi imidlertid vet at prosjektet får en oppfølger i 2016 med like mange og tilsvarende kjente artister, blir Jarres prosjekt nermest absurd. Det er uformelt bekreftet at disse artister medvirker på det neste albumet: Jeff Mills, Hans Zimmer, David Lynch, Rone, Christophe, Gary Numan, Sebastien Tellier, Julia Holter, Yello, Christophe, Cindy Lauper, The Orb. Åpenbart må Jarre og The Orb har lagt krangelen til side, etter at den britiske ambientgruppen i 1997 remixet Oxygene 8 til det ugjenkjenneligige, noe som historien sier gjorde Jarre potte sur. The Orb svarte med å utgi remixen som Toxygene under eget navn, og fikk sin høyeste listeplassering i England med den.

En artig tanke: Vi vet at Jarre liker science fiction-film. Han promoterer dem til og med på sin Facebookside. Kanskje har han sett Tilbake til fremtiden og de to oppfølgerne. I del to reiser Doc Brown og Marty McFly til fremtiden. De reiser til 2015. Til oktober 2015. Til 21. oktober 2015, som er kun en uke etter at Electronica kommer ut. Electronica har undertittelen The Time Machine. Tilfeldig? Albumet kunne ha kommet ut i september eller november, og det kunne ha hatt en helt annen undertittel, eller ingen undertittel i det hele tatt. Jeg vedder en tier på at Jarre har sett Tilbake til fremtiden-trilogien!

Jarres megaprosjekt (han er jo mannen for sånt) har imidlertid én åpenbar skyggeside. Når så mange kjente artister medvirker, vil fansen umiddelbart ønske seg sine favoritter. Du synes Klaus Schulze er et geni? Isao Tomita gjør kule ting med synthene? Röyksopp eller Biosphere burde representert Norge? Mike Oldfield er konge på gitar? Joda, disse har også særegne uttrykk, men Jarres mål har aldri vært å samle alle artister som står på den «offisielle» lista over pionéerer og innovatører. Som nevnt over, har spredning vært en bevisst del av prosjektet. Schulze og Tangerine Dream representerer mye av det samme, for eksempel, mens Röyksopp og Boys Noize kan sies å overlappe litt. Kanskje er ikke Jarre Oldfield-fan (Oldfield har selv bekreftet at han ikke er blitt spurt), men progrock er likevel til stede i form av Pete Townshend. Med tanke på at Electronica også symboliserer Jarres personlige reise gjennom 40 år som musikklytter, er det ikke nødvendigvis relevant hvilke artister som mangler fra fansens ståsted. Hvis Jarre ikke har satt pris på musikken til Michael «Enigma» Cretu, er ikke han aktuell, og Electronica blir ikke dårligere av den grunn.

Om få dager dukker Electronica opp i din postkasse, enten det er CDen, vinylen, boksene eller filer i din epostinnboks. Uavhengig av hvor godt eller dårlig man liker låtene, er det musikalske treet Electronica med sin Lyonfødte stamme, sine grener, kvister og knopper svært imponerende. Jarre har gjort det igjen – tenk deg at du ikke har fått med deg den massive PR-kampen som begynte i mars. Tenk deg at du ikke aner noe om innholdet på plata, men prøver å forvente noe, basert på det Jarre har levert tidligere og dine favoritter fra gamledager.

Nettopp.

Enda en overraskelse.

Advertisements

2 Responses to Dette er Electronica

  1. […] Grenier, Joachim Garraud og Claude Samard. Med andre ord det samme produksjonsteamet som bidro til Electronica. Dessuten er albumet mikset med dataprogrammet Ableton Live, som gir langt flere muligheter enn en […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: