Den Andre Siden

Det finnes mer elektronisk musikk enn den fra Jean Michel Jarre. Ikke alt er like bra, selvsagt; her er din guide i jungelen av ny, gammel, god og dårlig elektronisk musikk fra «den andre siden».

Edgar Froese 1944 – 2015
Den 20. januar gikk Edgar Froese plutselig bort, etter å ha fått en blodpropp i en lunge. Selv synth-helter blir gamle og dør. Men Frose var ikke bare en synth-helt. Han var en av noen meget få artister som tidlig gjorde elektronisk musikk folkelig.

Da Edgar Froese grunnla Tangerine Dream i 1967, var ikke elektronisk musikk en sjanger som vi kjenner den i dag. Begrepet «elektronisk musikk» fantes knapt. Og de som lyttet til den musikken, lyttet for det meste til elektromekanisk samtidsmusikk, som er noe helt annet enn det bandet selv drev med bare 10 år senere. Elektronisk musikk var lenge en smal, kunstnerisk og akademisk sjanger, bortsett fra at musikken var så sær og eksperimentell at den ikke ble betraktet som en egen sjanger. Først i begynnelsen og på mitten av 70-tallet ble elektronisk musikk tilgjengelig for menigmann, med artister som Kraftwerk, Jean Michel Jarre, Vangelis – og Tangerine Dream. Disse var de største av de første som populariserte elektronisk musikk, og som definerte hvordan instrumental elektronika skulle høres ut i flere tiår.

Edgar Froese og Tangerine Dream var særpregede, og blandet maskinmusikk med abstrakte klangflater på en perfekt måte. Bandets musikalske bredde var stor; den strakk seg fra synth-rock via sequencertrance til proto-ambient. I senere tid også mer new age-aktige album. Brian Eno var kanskje den som oppfant ordet ‘ambient’ men Tangerine Dream knadde sammen flytende, sildrende og svevende elektronika på et helt nytt nivå. På 70-tallet leverte bandet flere album som i dag regnes som klassikere innen elektronisk musikk, og bandet er fortsatt en referanse for mange ulike undersjangere av elektronisk musikk.

Edgar Froese utga også en rekke soloalbum, som tydelig viste at det var hans musikalske visjoner som styrte Tangerine Dream.  Med rundt 100 album, og flere soundtracks til kjente Hollywoodfilmer, satte bandet stort preg på elektronikascenen, særlig i bandets første 15-20 år. Tangerine Dream turnerte også flittig, og ble til og med bannlyst av selveste Paven, etter å ha fremført en konsert i en fransk katedral. Som komponist, gitarist og tangentist stod Froese som den fremste eksponent for det som i ettertid ble kalt Berlin School-musikk, og som fikk utallige etterfølgere.

Edgar Froese var hovedmannen, drivkraften og eneste kontinuerlige medlem av Tangerine Dream i bandets alle år. Nylig annonserte bandet nye prosjekter og planer. I en alder av 70 hadde Edgar ingen planer om å gi seg. Nå har han flyttet til sin siste kosmiske adresse.

 

Dreamerproject: Visions (2014)
5-track EP from Dreamerproject, aka Kjetil Ingebrigtsen from Norway. The EP has been released by AD Music, which tells you something about what to expect. I was afraid it would be all too New Agey for me, but have no fear, New Age music haters, the music on this EP is closer to classic space electronica. Dreamy, melodic chill-out music with a contemporary sound, not unlike some albums on Origo Sound, for example Sverre Knut Johansen’s 90s albums, to keep the comparison in Norway.

The EP opens with Horizons, which in fact is a bit New Agey with floating pads and ocean waves and a brief piano stint, but that is more a nice structural choice because soon the track unfolds into an epic soundscape of lush beats, powerful chords and a pleasant, nicely shaped melody. The reverberated acoustic guitar and piano fits nicely into the mix, although once the song gets going, it ends a bit too soon. The body of the song is cool enough to enjoy for more than a couple of minutes, so why the long «neck» at the expense of the fun?

This pattern – stargazing build-ups and powerful main parts – seems to be the template for the rest of the tracks. Sunrise spends half its time building up, and is a bit more balanced in its structure. For the listener, musical juice can be squeezed out of the meat, in a way, as there is enough meat here. I mean, who does not want another chew when the fruit is fresh? With Sunrise you get enough to be satisfied.

Visions also spend more than half its time building up. Actually, there is mostly build-up and little release. The body does not seem to fully reach its potential, which is a pity, because by now we have heard that Dreamerproject is good at that. In stead, the track offers arpeggios, piano, flutey synths and electronic voices that remind me of Vangelis’ opening theme to The Bounty, just a bit faster. It’s not the musical similarity, but the emotional impact of expectation and danger. In fact, Visions is more a soundtrack piece than a standalone album piece, due to giving a feeling of something else coming.

4th track is Glorious, a track that brings back the slightly stronger melody. A well laid out song with some of my favourite individual sounds on the album.

Drifting is the final track, and also my favourite. The structure differentiates slightly from the other 4 tracks, and is a little stripped down, which suits it well as it enhances the dramatic and cinematic melody. I would not call it minimalistic, but in Dreamerproject terms it is, and this is promising, considering the similarity the other 4 tracks share.

Music in this genre is at the risk of becoming too sweet and mainstream, but the 5 songs here avoid many of those traps. While the sounds used are clean and familiar, they are not too clean and boring, and the layer mix is always excellent. There are occasionally a few daring sounds that make the tracks stand out more, in stead of playing safe with a «housewife approved» sterile sound design. That said, there are no real surprises. No human vocals or instruments you did not see coming. Not a big problem when the overall image is as detailed and well produced as here, but for a complete album that might be 3 times longer than this EP, I can not help hoping for some more daring choices.

Dreamerproject is a relatively new act on the electronic space pop scene but this EP should entice you to wait for more, especially if you like the lighter side of Vangelis, electronic movie soundtracks, melodic popular chill-out epics or artists on the AD Music label. I was certainly pleasantly surprised; there is a lot of New Age drivel and cheesy ambient music out there, but this album is far from that, with its strong melodies, professional production values and fine details.

Steinar Larsen.

Rated 8 of 10.

 

Glenn Main: Christmatronic (2011)
Jeg elsker elektronisk musikk, men det eneste tilfellet som synthene feiler ved er når noen prøver å lage elektronisk julemusikk. Av en eller annen grunn fungerer ikke koblingen mellom den spesielle stemningen som julemusikk skal ha, og de syntetiske klangene – uansett hvor flink musikeren er til å «skru lyd». Jeg har i mitt liv som musikksamler hørt 12-15 album med elektronisk julemusikk, og har unngått å anmelde dem fordi det stort sett ville blitt totalslakt. Men. Nå har jeg hørt beviset på at det kan fungere likevel.

Løsningen er norsk og lyder navnet Glenn Main. Profesjonell musiker som på dagtid er festpianist eller barmusiker (har ikke helt fått grepet på hva han gjør) men som på natten ikler seg hemmelig identitet og mekker boblende, sprudlende space-musikk av den melodiøse typen. Nå med fire album bak seg, som spesielt Jarre-fansen har trykket til sitt bryst. Og da er det kanskje ikke så rart at hans nedlastbare, ikke-fysiske album Christmatronic ligger i samme gate. 10 klassiske julelåter, deriblant O Holy Night, Carol of the bells, Ave Maria og Hark now hear the angels sing. Albumet kom ut til julen 2011 og jeg er rett og slett overrasket over at Glenn Main har funnet kompromisset mellom synth og jul, ettersom det beviselig ikke har lykkes noen før. Glenns varemerke er rene, myke, tydelige lydbilder med melodiøse temaer, og dette egner seg utmerket til stemningsfull julemusikk, såfremt du liker din julemusikk myk, rolig og vakker. Jeg gjetter at ikke alle julesalmer eller julelåter egner seg til å kjøres gjennom datamaskinen, men utvalget her er meget bra. Det gjelder å finne de sangene som faktisk kan transformeres, og dette faller også på plass her. Albumet har f.eks. ingen uptempo-låter, og selv om Glenn Mains øvrige album ligger noen tempohakk over, er Christmatronic konsekvent nedtonet, noe som ikke bare reflekteres i låtvalget men også i produksjonen. Og fordi det oftest er produksjonen som ødelegger julemusikk når den skal elektronifiseres, må jeg applaudere Glenn Main for å ha truffet rett i den avdelingen. I all elektronisk musikk er lydbildet og produksjonen halve moroa, så det er viktig å ha det på plass. Jeg må innrømme at jeg har hørt gjennom albumet noen ganger kun for å høre på bestemte lyder i leads, kor, bass, pads og effekter, og det er det sjeldent jeg gjør.

Joda, det er veldig lett å ende opp med litt harry eller cheesy musikk når man gjør julemusikk, uansett sjanger. I de elektroniske sjangrene blir det fort litt new age-preg, eller innblandet for mye folkemusikk. Men Glenn Main er overhodet ikke pretensiøs i sin musikk og hopper dermed lett over fellene. Christmatronic er lekende, ofte drømmeaktig, og med passe mengder julebjeller og kirkeklokker. Flere av låtene egner seg også som året-rundt-musikk, som f.eks. Auld Lang Syne som jeg først trodde var en ny komposisjon med en av Glenn Mains beste melodier noensinne, før jeg kom på at det faktisk var en nesten 250 år gammel skotsk melodi.

Ikke bare er Glenn Mains Christmatronic den første direkte koselige synthmusikken jeg har hørt, men også et overraskende flott julealbum. Jeg vil påstå at Glenn Main har gjort det som kanskje bare Enya har gjort før, nemlig å lage et virkelig bra synthbasert julealbum. Det er bare å ta av seg hatten!

Dag Blomberg.

Vurdering: 8 av 10.
Kjøp: JarreShop

 

Dystopia: The second dawn (1998)
Fra Finland kommer The second dawn, som plateselskapet selv hevder er det beste de har utgitt. Det er kanskje mulig. Albumet er helstøpt, preges av godt håndtverk og sans for både detaljer og minimalisme. Stilen er for det meste dystert ambient, og du blir fra tid til annen satt på en tålmodighetsprøve rent musikalsk når lange, seige klangflater med få lyder siger utover uten å ta slutt.

Litt bakgrunnsinfo: Dystopia forsøker å sette fingeren på moderne vitenskap og dets bi-effekter, og da særlig den voksende trusselen om atomulykker. Dette kommer til uttrykk i mørke musikalske stemninger som faktisk kan virke truende, men mer konkret i mange lydklipp fra radio og TV. Akuratt dette med lydklipp over musikk er ikke akuratt nyskapende i dag, men stilmessig passer det godt inn. Jeg nevnte at albumet for det meste er ambient; men variasjonen er der også. Core melt, for eksempel, er rett og slett så mektig og stor og symfonisk at den alene er verdt prisen for skiva. Rene Vangelis-på-høyoktan, er det! Et annet høydepunkt er den høyst dramatiske og urovekkende Technocrazy, som kunne gått rett inn som soundtrack til en forstyrrende skrekkfilm. Her får jeg assosiasjoner til ”dagen etter”, altså ruiner og forkullede menneskelik etter en uheldisk russisk lek med atom-kofferten. Boris, skjerp deg!! The second dawn er et ambient mesterverk, på linje med Biospheres Substrata og KLFs Chill out. (Steinar)

 

CAPA: Freezing Moon (2012)
CAPA er et norsk prosjekt bestående av Vidar Nord, som tidligere har utgitt musikk under andre navn. Freezing Moon er hans debut som CAPA, som står for Changing Analog Programmed Audio. Albumet består av 12 låter med en spilletid på ca 43 minutter, og er et slags konseptalbum med elektronisk pop i grenselandet mellom Enigma, Goldfrapp og Enya, og kanskje litt Schiller (og dessuten svært inspirert av Jarre, er jeg blitt informert om). Det betyr blant annet en masse vokale innslag, men kuttet opp, forvrengt og prosessert med ulike effekter som skaper mer lyd enn bare ren sang. Strukturelt heller de fleste låtene i retning av rytmiske lydlandskap, med mindre fokus på klare melodier. Noen vil kanskje kalle det ambient synthpop.

Produksjonen er ren, moderne og veldig elektronisk – kanskje litt for pyntelig på enkelte låter, og jeg savner litt flere vågale lydbilder, som f.eks. You can’t take shelter byr på. I så måte er albumet litt ujevnt, for andre halvdel er mer spenstig enn første halvdel, selv om nivået jevnt over er både høyt og vakkert. Et behagelig album med sval og velprodusert «voksen» elektronika, uten å ramle i avslappningsgrøfta. Den musikalske utføringen er passe kreativt uten å gå helt bananas. Pluss for at albumet, som visstnok er preget av en masse analoge synther, ikke låter utpreget gammeldags analogt.

For deg som vil ha elektronisk musikk i skjæringspunktet mellom downtempo elektronika og ambient pop, uten å føle at tydelig vokal/sang er et must, er Freezing Moon et utmerket valg.

Høydepunkter: OWLM, Hurt by space, You can’t take shelter.

Vurdering: 7.5 av 10.

————

Bjørn Lynne: The Void (1997)
Problemet med Bjørn Lynne er at han har gode musikalske ideer og ofte glimrende melodier å by på, men det skorter på produksjonen. Lyden på The Void er generelt amatørmessig, eller for å være mer nøyaktig: Boksaktig, danskebåtaktig, leketøys-keyboard-aktig. Og det er synd, for The Void kunne blitt både mektig og fengende om lydene hadde vært bedre. Om bokslyden er laget med vilje eller om Lynne ikke gidder bedre, vet jeg ikke, men heldigvis glimrer det til innimellom, for eksempel på On the edge som sterkt minner om Tangerine Dream anno 1981 eller 1983. Nevnes må også den glimrende Dar Shan som både er godt mikset og produsert, og som med maskinaktige sequencere og et fengende tama burde treffe Jarre-fans midt mellom øynene!

The Void er en blandet opplevelse; den irriterende plastlyden overskygger mye potensielt bra musikk, så tar du sjansen på denne skiva så prøv å fokusere på ideene og melodiene.

————————————————————————————-

Anmeldelser av plater utgitt mellom 1993 og 1998 er hentet fra bladet IMAGES og er skrevet av Glenn Folkvord om ikke annet er angitt.